Høst i sør.

Serien 2009

Da var tippeligaen 2009 over, siste spark tatt, og tabellen er satt. Årets sesong for en Start-supporter som meg har vært en blanding av gleder og sorger, i det siste mest sorger.

Starten av sesongen hadde mange høydepunkter. Start var overraskelsen. Vi gjorde det bedre enn forventet, og hadde en respektabel plasering på tabellen. Men så kom den ene ydmykelsen etter den andre. Høst-sesongen har ikke vært like mye å skryte av som vår-sesongen.

Etter at alle kamper er spilt, og det er på tide å gjøre opp status, kan vi se at IK Start har funnet sin plass midt på tabellen. Nummer 9 av 16. Betraktelig bedre enn de fleste spådommer.

Og selv om plaseringen er helt OK, er det en annen ting jeg ønsker å trekke fram. I årets tippeliga har Rosenborg vært det klart mest dominerende laget. Laget var ubeseiret i det meste av sesongen. Helt til de rolige sørlendingene kom på besøk til trøndelag.

En eneste kamp i årets serie har Rosenborg tapt. En eneste. Rosenborg møtte sin overmakt i IK Start. I et fyrverkeri av en kamp, da spesielt siste del, måtte trøndere i seiersstemning gi tapt for hardtarbeidende sørlendinger.

Eneste lag som har knust Rosenborg i serien 2009 - IK Start.

Situasjonen som skaffet Start straffe på overtid. Lykke.

Ufattelig ondskap

Såg filmen «Historier fra Yodok» på kino idag. En dokumentar som forteller historien til 7 personer som har følt de Nord-Koreanske konsentrasjonsleirene på kroppen, enten som fangevokter, eller som fange.

Alle dem vi møter i filmen som har sittet i konsentrasjonsleirene, har alle sittet i leiren Yodok. Forklaringen er enkel, Yodok er den eneste leiren i Nord-Korea der man har kjangs å komme ut med livet i behold.

Filmen setter søkelys på de horrible forholdene i Nord-Korea. Landet er helt avskåret fra resten av verden. Millioner har ikke mat. Mange sulter i hjel. Lederen i landet, Kim Jong-il, gjør akkurat det som passer han, og styrer landet ved hjelp av militære.

Gjennom fortellinger fra personer som har rømt til Sør-Korea får vi kjennskap til de umenneskelige forholdene i konsentrasjonsleirene, og landet forøvrig. Et mindretall av makt-eliten lever fasjonable liv, mens folket generelt lever i konstant sult, men verst av alt, konstant frykt for å dø.

Uten dom eller etterforskning, kan man bli kastet i konsentrasjonsleir, bare på bakgrunn av antagelser eller en nabo som har framsatt en løgn. Ca 300.000 sitter i disse leirene allerede.

Klarer et familiemedlem å rømme landet, sendes resten av familien til en av leirene. Tar et familiemedlem sitt eget liv, straffes resten av familien med tur til en av leirene, som regel 3 generasjoner, besteforeldre, foreldre og barn.

Det blei sagt at hele Nord-Korea i realiteten var en eneste stor konsentrasjonsleir. Og hadde ikke landet hatt atomvåpen, hadde verdenssamfunnet, om mulig, brydd seg ennå mindre en de gjør idag....

Våkn opp!

Licens to kill

Hvem har rett til å bestemme om et annet menneske skal leve eller dø? Hvem har rett til å hindre et nyskapt liv fra å utfolde seg?

Den norske stat har tatt på seg dette ansvaret. De har sagt at det er helt greit å drepe, så lenge man slipper å se ansiktet på den man dreper.

I 1978 vedtok Stortinget en lov som gjorde det lovlig å drepe foster i mors liv. Staten har bestemt at før den 12. svangerskapsuken, er fosteret ikke å regne som et menneske, og det er dermed helt akseptabelt å avlive, fjerne det. Men etter den 12. svangerskapsuken får fosteret litt mer verdi, da må det opp i en nemnd dersom det ønskes fjernet...

Den norske stat fører en praksis som tilsier at dersom et barn ikke er ønsket, eller at foreldrene ikke har økonomi nok til å ta seg av det, eller at det skulle være tenkelig at barnet vi oppleve dårlige levevilkår, da er det ikke noe i veien for å avlive dette barnet før det er født.

Men har ikke barnet rett til å leve selv om foreldrene har dårlig råd? Selv om foreldrene kanskje ikke vil klare å gi barnet alle de forbruksvarer som det blir forventet at et barn trenger for å overleve? Bamser, dokker, lekebiler, byggeklosser og slike livsviktige ting....

I 2008 blei 16 000 barn drept før de fikk muligheten til å leve sitt liv. 1 av 5 barn blei drept med staten som oppdragsgiver. Staten betalte for alle disse drapene.

Hva sier dette om vårt syn på menneskelivet? Kan det settes en pris på et liv? Har noen rett til å si at en ikke har livsrett, mens en annen kan få lov å prøve seg?

Norge er verden beste land å bo i, i følge FN, men allikevel ønsker vi heller å kvitte oss med barn, istedet for å gi foreldre hjelp til å oppfostre barna sine.

Hver dag drepes 43 ufødte barn i Norge, med loven i hånden!

Har norske leger og den norske stat noen som helst rett til å fungere som bøddel?

Hadde disse barna vært født i Norge, hadde det nok vært stor sansynlighet for at de aldri hadde fått prøvd livet, med begrunnelse i vanskelige sosiale og økonomiske forhold...

Ondskapens sirkel

I det siste presidentvalget i Kirgisistan, var det den mest upopulære kandidaten som vant med et overveldene flertall av stemmene. Hvorfor?

- Dette landet er så korupt, at en president vil gjøre alt han kan for å karre til seg mest mulig. Den presidenten vi hadde, han hadde allerede fyllt opp bankkontien sin. Og dersom vi velger en ny, kommer bare han også til å ta penger til seg selv. Derfor stemte vi på den sittende , meget korupte, presidenten, for han hadde tatt det han ønsket nå.... - Anonym kirgiser

Med rettning mot det ukjente

Det var nok ikke den mest planlagte turen jeg la ut på i høst. Litt på impuls blei jeg med noen venner som skulle til Kirgisistan, et lite land klemt inn mellom Kazakstan og Kina. Men for en tur det skulle bli, og for noen minner det ville gi meg!

Det er snart en uke siden jeg landet i Norge igjen, men ennå kjenner jeg gleden stråle opp i meg når jeg tenker på landet, på folket og alle opplevelsene.

Vi hadde nok ikke den mest detaljerte planen når vi landet i Bishkek tidlig morgen på torsdag 17. sep. Men utover dagen blei det dannet en liten plan. Vi bestemte oss ganske tidlig for å søke lykken i en mindre by som hette Karakol. Der fikk vi kontakt med noen fantastiske søsken i troen. Vi blei overveldet med gjestfrihet og vennlighet. Vi fikk bo hjemme hos våre nye venner, vi fikk være med dem på pik-nik og fjelltur. Vi fikk bruke tid sammen med de, og lære dem å kjenne.

Vi fikk høre fantastiske historier om hvordan Gud kaller ungdommene i landet, og hvordan flere kommer til tro på Frelseren. Vi fikk oppleve fellesskapet på kryss av landegrenser. Vi fikk høre vitnesbyrd fra unge kristne som hadde en glød og en iver etter å dele troen. Vi fikk oppleve rikdommen i å be sammen, på engelsk, på norsk og kirgisisk. Vi fikk oppleve ekte gjestfrihet, ekte vennskap.

Og hvilken ramme rundt det hele! Landet er noe av det vakreste jeg har sett. En natur som er så enorm at jeg blir andpusten av å tenke på det. Lange sletter som strekker seg opp mot tinder på steroider. Enorme daler fylte med trær i høstpryd. Ville elver som snoker seg i dalbunnen. Naturen i Kirgisistan kan få en hvilken som helst alpeby til å blekne av misunnelse.

Tenk deg at hele den norske befolkningen plutselig oppdaget at kjøleskapet og spisskammerset var tomt. At butikkene stort sett var tomme for matvarer, og at det som var der var så dyrt at du ikke hadde hatt råd til å kjøpt det. Tenk deg at ingenting kunne våkse i kjøkkenhagen, fordi det ikke hadde kommet nedbør på lange tider. Tenk deg at vannet i krana ikke lenger kom ut. Tenk deg en situasjon der hele norges befolkning hadde store problemer med å få tak i mat, og stort sett ikke hadde vann.

Gang så norges befolkning med 2, så har du situasjonen i Kenya for øyeblikket. NLM forteller på sine hjemmesider om situasjonen som rammer Kenya, og spesielt Pokot-distriktet, hvor jeg for under et årsiden var i 5 uker. Det har ikke regnet på mange måneder, alle avlinger har slått feil, alle avlingene som skulle vært føde for befolknngen de neste månedene. Folket her dyrker sin egen mat, det er ikke super-markedene som skaffer maten for folket på landsbygda i Kenya.

Alt som skulle bli til livsviktg mat, har tørket vekk. De har knapt vann til seg selv. Og de er mange.

Kan du sitte i ro hjemme i godstolen å vite at våre brøde og søstre i Kenya ikke kan gi mat til seg selv og sin familie?

NLM har startet hjelpearbeid i området. Vil du være med å gi litt av din overflod til de som intet har?

Gå inn her på NLM sine sider å hjelp de som dør uten mat.

For disse gjelder det livet

Tidenes kupp?

Følgende annonse stod på trykk i fedrelandsvennen her om dagen.

(legg merke til årsmodellen)

Kan det tenkes at historiens aller første bil er til salgs til høystbydende?

Disippel foran TV

Idag har jeg faktisk en bok-anbefaling. Jeg har lest en bok, som jeg faktisk syns flere også burde lese. "disippel foran TV". Ei forholdsvis tynn bok, men med et viktig tema. Boka tar for seg vår tidsforbruk framfor Tv-apparatet. Hvordan vi bruker tiden, og hvordan vi bør være bevisste hva vi ser og hvordan vi ser det. Som kristne er vi kaldt til å leve livet vårt til ære for Gud, hele livet vårt, også tiden vi bruker framfor TVen. Og når sant skal sies, har iallefall jeg en fæl tendens til å bruke TVen som lettvint tidsfordriv når jeg ikke har noe annet å ta meg til. Boka fikk iallefall meg til å tenke litt mer over hvordan jeg bruker tiden min, og det å være seg selv bevisst på hva en ønsker å bruke tiden sin på, det kan være en bra ting. Så dersom du, som meg, bruker mer enn 1 time foran Tven hver dag, bør du absolutt lese denne boken. Å vær ikke redd, boka sier ikke at du skal kvitte deg med TVen og gå i kloster.

På søndag blei det fjelltur, langt inn på setesdalsheia. Starta tilig fra Kr.sand, kjørte til fjells, gikk langt inn til ei hytte, spiste niste, lufta beina, og gikk tilbake. Egentlig ganske digg å komme seg litt ut i naturen asså.

Her planter jeg en bitte liten stein på toppen av varden, viktig å være med å bidra

Tommel opp

Forrige søndag var jeg på vei hjem fra Stavanger, hadde tatt meg en vestlandstur. Langs veien står det et ungt par med tomelen opp, baggen på forttauet og satset på skyss sørover.

Når jeg er ute å kjører, syns jeg ofte det er ganske så deilig å kjøre helt alene, høre på musikk, la tankene fly, vare for seg selv og bare slappe helt av. Så også denne dagen, jeg var fornøyd med mitt eget selskap på denne turen, jeg var lite lysten på å ta med to ekstra. Ikke det at det gjør meg noe, men just denne dagen var det lissom tiltak å stoppe å hjelpe dem med transport. Så jeg gjorde ikke det. Jeg girte ned, trykka inn gassen, satte på skylapper og suste forbi. Bedre lykke neste gang tenkte jeg.

Men så kom jeg til å tenkte litt over dette. Jeg ønsker å være med å vise godhet og Jesu kjærlighet til mennesker rundt meg. Ofte ber jeg om muligheter til å våre et lys for andre i hverdagen. Ferdiglagte gjerninger. Men plutselig merket jeg at mitt eget ønske om å ha det behagelig fort kan komme i veien for å gjøre godt mot andre.
Dette er sikkert et dårlig eksempel, men kan det kanskje være noe sant i at vi ofte ønsker å gjøre godt mot andre, være vennlige, så lenge det ikke går på bekostning av oss selv? Hva om Guds ferdiglagte gjerninger gjør at vi må gjøre ting vi kanksje ikke er så veldig gira på der og da, eller kanskje gi slipp på noe annet vi har mest lyst til.

Når alt kommer til alt, er jeg virkelig villig til å gjøre Guds vilje, dersom det måtte koste mer enn jeg skulle ønske?

Helter i Telemark

28. februar 1943 utførte motstandsfolk en av de store heltedåder under krigen. På snødekte fjellsider tok de seg ned til kraftstasjonen på Vemork ved Rjukan, hvor tyskerne produserte tungtvann som skulle brukes til å lage atombombe og hjelpe tyskerne til å vinne krigen. En gruppe spesialtrente unge menn tok seg ned fra fjellet, ned i juvet med de stupbratte skrentene, opp igjen og videre helt inn i kraftstasjonen som var bevoktet av tungt bevæpnede tyske tropper. De tok seg usett inn i stasjonen, forbi vaktene, monterte sprengstoff, og sneik seg ut samme vei, usett, før hele produksjonsapparatet til tungtvannet gikk i luften. Disse guttene klatret ned og opp i juvet, for den eneste bruen over juvet var selvfølgelig bevoktet av tyskerne. De brukte mange lange nattetimer på denne bragden.

Uten å sammenligne meg med disse guttene, kan jeg fortelle at jeg brukte ca noen få sekunder ned og oppigjen av det samme juvet. Fritt fall går fortere enn klatring.

Gikk langs en rad med biler som stod parkert ved parken i Kristiansand. Gikk å såg i bilrutene etter billetter som var gyldige. Mot meg kom det en gankse gammel dame med rulator. Idet ho passerer meg åpner hun munnen sin og nermest småprater med seg selv

"Stakkars deg som har den jobben..."

Jeg hører det hun mumler for seg selv, snur meg mot hun å spør undrende; "Javel, syns du det?"

"Ja, gå her å legge bøter på bilene..."

Etter å ha observert den afrikanske trafikken over lenger tid, kom jeg til konklusjonen om at det stort sett ikke fins noe system i det afrikanske trafikk-systemet. Biler kommer fra øst og vest, noen står på høyre side av veien, noen på venstre. Noen kommer på rektig side, noen kommer på feil side av veien. Noen kjører fort, noen seint, men alle kjører jsut som det passer dem. Så etter 5 måneder på øst-afrikanske veier kom jeg fram til følgende konklusjon, "forvent det uforventede".

Men det var i Afrika, her hjemme derimot vil jeg påstå at vi har litt mer system, bitte litt. Iallefall vil det nå framover bli system og orden når det gjelder stillestående trafikk i Kristiansand. Jeg har gått videre på min kariære-stige og arbeider nå som parkerings-vakt i Kristianby. Skal prøve å gjøre min del for å opprettholde ro og orden. Viktig med system.

Hva sitter jeg igjen med etter 5 måneder i Afrika?

Når jeg skal prøve å oppsumere 5 måneder i Afrika, er det på ingen måter lett. Det har vært så utrolig mange opplevelser, så utrolig mange forskjellige erfaringer. Vi har truffet mange forskjellige mennesker, vi har sett mye forskjellig arbeid, vi har fått prøvd oss på mye forskjellig ting som har vært nytt for meg. Men jeg vil trekke fram noen få ting som jeg merker har satt spor i meg, og som har gjort turen sørover til en viktig tur for meg.

Når vi reiste rundt i Kenya og Tanzania i 5 måneder fikk vi truffet mange forskjellige mennesker. Vi fikk møtt mennesker som levde under vidt forskjellige levevilkår. Fra høylandet i Kenya, hvor kristendommmen hadde begynt å fått fotfeste, til kysten, hvor de kristne var i stort mindretall. Vi fikk møtt datogaer på slettene i Tanzania, og folk som levde i slummen i Nairobi. Alle har gjort inntrykk, på forskjellige måter. Jeg har tidliger skrevet litt om noen av evangelistene vi har møtt, og de har gjort inntrykk. Det er mennesker som offrer mye for å fortelle om Jesus, det er mennesker som har lite, men deler det de har. De har familie å forsørge, men ønsker å arbeide i Guds rike, hvor inntektene og pengene er små og framtiden usikker, men de stoler på Gud. De legger alt i Guds hender og ønsker å leve i hans plan. De er avhengig av bønn og hjelp, men de gir ikke opp. De merker at Gud styrer dagene og framtiden, og de tørr å gå på det kallet de har fått. Tenk om vi hadde turdt det!

Vi fikk møte mennekser som hadde veldig lite jordisk gods. De viste ikke hva de skulle ha på bodet neste dag. De var i det vi her hjemme vil kalle en håpløs situasjon. Men de ba, de la sine bekymringer fram for Gud, og stolte på at han ville skaffe de brød, de hadde ikke annet valg, og de stolte på Gud.
Har vi her hjemme kanskje gjort Gud litt overflødig, siden vi til synelatende klarer oss fint selv?

Vi fikk oppleve gleden folket har i sin tilbedelse. Når det på en gudstjeneste, i en liten jordhytte-kirke, var kø for å få lov til å vitne om Guds storhet. Når menneskene bare måtte få dele hva Gud hadde gjort i livene deres. Vi opplevde at de som ledet måtte sette en grense for hvor mange som fikk lov til å vitne på den gudstjenesten, for viss ikke hadde vi aldri kommet oss hjem før det blei mørkt! Det gjør inntrykk.
Vi såg den enorme gleden kvinner og menn, unge og gamle hadde når de var blitt frelst. Gudstjenestene var fulle av liv og lovsang, ekte lovsang.

Vi fikk merke den enorme gjestfriheten. Folk som har lite, ønkset å dele det lille de hadde. Gjester var en velsignelse, de ønskte oss velkommen hjem til seg. De hadde omsorg for oss, selv om de ikke kjente oss. Vi var brødre og søstre i Kristus. For et fellesskap!

Men vi fikk også merke den Afrikanske kulturen. Tiden kommer, den går ikke. Livet skal ikke leves etter klokken, man skal nyte tiden, og ikke stresse avgåre fra avtale til avtale, uten tid for å snakke med dem man møter på sin vei. De hadde tid til hverandre. Om en ikke rakk en avtale, avdi en hadde fått besøk i hjemmet, ja så var det helt forståelig. Det hadde kanskje blitt litt problematisk i vårt samfunn, om en aldri kunne vite om noen dukka opp til en avtale, men bare den tanken, om at mennesklige relasjoner og kontakt var viktigere en tid, det er en styrke tror jeg.

Men jeg fikk også et mye mer realistisk bilde av Afrika. Det går egentlig ikke ann å si noe sånn. For Afrika, likesom alle andre verdensdeler, er en mangfold av ulike kulturer og samfunn. Tidligere har jeg i mitt naive hode tenkt at Afrika er Afrika, og sånn er det bare. Men jeg fant fort ut at det er en helt på tryne definisjon. Afrika er et kontinent med et fantastisk mangfold av kulturer og tradisjoner. Bare i Kenya og Tanzania, som vi fikk oppleve, var det et mangfold som jeg ikke hadde forventa meg. Jeg har fra mine barneår fått et vist inntrykk av Afrika gjennom lysbilder og nyhetene på TV, men dette var bare et lite inntrykk av Afrika. Det må oppleves for å kunne forstå det. Det går ikke ann å sitte å se på TV hjemme å tro at en har dannet seg et bilde av Afrika, det er rett å slett umulig

Og ikke minst har jeg fått sett og opplevd mye mer misjon enn det jeg har tidligere. Vi har fått besøkt forskjellige misjonsfelt og fått innblikk i arbeidet som drives. Vi har fått sett de store forskjeller i arbeidet oppe i høylandet i Pokot, og ute på kysten, hvor det for det meste er arbeid blandt mus limer. Vi har fått sett de store utfordringene det er å jobbe inn mot, og prøve å fortelle om Jesus, inn mot en folkegruppe som ikke er åpen for en ny religion. Jeg har tidligere på denne bloggen skrevet såvidt om utfordringen det er å skifte tro for en som er oppvokst i et mus limsk miljø, og jeg fikk virkelig et bedre innblikk i de utfordringer det er å forkynne den kristne tro inn i disse miljøer.
Men det har også vært utrolig innspirerende å se alt arbeidet som drives, å se hvordan de lokale etter hvert tar over jobben med å fortrelle det videre, hvordan de lokale ungdommene ønkser å spre budskapet til sine folk.
Så jeg kan vel si det slik at jeg har fått et mye mer realistisk bilde av hva misjon er, og jeg har virkelig sett viktigheten av å fortelle budskapet om Jesus og hans frelsesverk videre.

Romerne 10:14 "Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner?"

En liten film jeg blei innspirert til å lage. Skru opp lyden.

En vennlig hilsen

Idag fant jeg en liten gul lapp i postkassen min. Det var en som hadde trykt opp "en vennlig hilsen". Jeg sjekket ikke resten av postkassene i stativet, men jeg tipper de også hadde fått en liten gul lapp. Å denne lille gule lappen gjorde meg veldig glad. Det var en som hette Sigmund som hadde skrevet denne lappen. Jeg ble glad for det som stod på lappen, og glad for at noen hadde tatt seg tid til, og ønskte å dele dette med sine naboer. Så jeg hadde veldig lyst å dele denne påskehilsenen som havnet i postkassen min.

Kjærlighet
Å beskrive kjærlighet er sannelig ikke lett. Orden blir små og innholdsløse. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt, sier Guds ord i 1. brev til Korinterne 13:7. Dette er store ord, det er sterke ord og det er sanneord, for det er sagt av en Gud som ikke kan lyve.

Kanskje er det lettere å beskrive erfaringer vi har av kjærligheten. Jeg tenker på morskjærligheten som lyser ut av øynene når hun legger sitt nyfødte barn inntill sitt bryst. En kjærlighet, som sammen med farskjærligheten, varer livet ut.
Jeg tenker på når en gutt og ei jente møter kjærligheten i ungdoms år. Når organisten settter i gang, og bruden går oppover kirkegulvet ved fars side. Brudgommen står oppe ved alteret, og brudgommens og brudens blikk møtes. Kjærlighet, javisst er det kjærlighet.
Jeg tenker på to gamle som har levd sammen i 40-50-60 år. De sitter i hver sin godstol og sender hverandre kjærlige blikk. Livslang kjærlighet.

Når det gjelder Guds kjærlighet til oss er det umulig å beskrive den. Påsken er den tiden i året som taler sterkest om Guds kjærlighet. Da blir ordene i den lille Bibel, Johannes 3:16, fylt med innhold. Gud gav sin enbårne Sønn til kors og grav for oss.
I 1. Johannes 4:9 står det: "Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblandt oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham."
Så kan du selv lese videre i dette kapittelet og se at det var Gud som elsket slik at han gav. Påskens budskap er et kjærlighetens budskap til oss.

Igår, 1. april, på selveste "lur så mange du kan dagen", tror jeg kanskje jeg har lurt meg selv litt vel i overkant. Og siden jeg skriver dette her idag, 2. april, er alt sammen helt sant.
Jeg har nå flytta til Kristiansand, flytta inn her hos en kamerat, skal studere litt, men mest selvstudie. Så da tenkte jeg at jeg burde finne meg en jobb sånn at jeg hadde noe å fylle dagene med, for jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg ikke kommer til å sitte å lese pensum hver eneste dag. Så jeg leita litt rundt, egentlig i et ganske bredt spekter. Tenkte at det kunne vært artig å prøve noe litt nytt, noe jeg ikke hadde gjort før.
Så igår hadde jeg min første dag som vikar i en barnehage!
For å si det enkelt så er dette ganske langt unna alt anna jeg har gjort tidligere. Men jeg ville jo prøve noe nytt.

Illustrasjonsfoto

It's over

Afrika 08/09 er historie. Sitter hjemme i Bykle nå, igår hadde vi anntydning til snøstorm, og ellers er det lite her som minner om Kenya. Men en ting skal dere vite, det var en veldig flott tur vi hadde. Har opplevd mye, har lært mye og fått et me bedre og breier bilde av hva misjon er og de utfordriger og de gleder misjons-tilværelsen fører med seg.

Glem ikke å be for alle misjonærer som er ute. De står i en viktig kamp, og de trenger vår støtte gjennom bønn.

I'm walking out of Africa...